Lenge siden sist, nå. For øyeblikket sitter jeg på en hurtigbåt på vei til Finnsnes hvor jeg går på skole, ambulansefag. Tanken slo meg i det jeg ble sittende å studere havet jeg flyter på. Det er under to måneder til fiskesesongen starter igjen. En følelse som ikke kan beskrives med ord. Jeg er sliten og lengter etter glassklare, strømmende elver hvor jeg vet de vakreste skapningene oppholder seg. Jeg kjenner lukten av fersktatt laks og ørret i nesen tar meg og det er en lukt jeg aldri blir lei av. Skulle gjerne hatt vadebuksa på og LeCie’en i hånda nå. Jeg blir nesten litt syk i hodet av å tenke på at sesongen nærmer seg med stormskritt. Laksefeberen gir meg snart feberkramper. Godt jeg vet nå hvordan jeg skal behandle de, da. 

Jeg er ikke i et humoristisk eller i et gladhumør. Jeg er mer filosofisk. Det er som om de andre 40 personene på hurtigbåten ikke er her, de bare sitter her og venter på noe. Jeg «ser» dem ikke for øyeblikket. Jeg er oppslukt i filmene som snurres rundt i hodet mitt fra lakse- og ørretkamper jeg har hatt og som jeg har observert og tenker på når det blir min tur til å få storlaks eller storørret.

Føles nesten litt ut som kjærlighetssorg. Jeg lengter så etter det som gjør meg glad og lykkelig. Ingenting er som å fiske laks, ørret eller røye. Det å stå i ferskvann og vente på at beistet skal bite på, er helt herlig. For en terapi og for en drøm man lever i når man står der og tenker.

Det å føle at man mestrer noe, er spesielt. For meg, er det å kunne gjøre et skikkelig spey-kast eller knyte på en flue selv, mestring. Det er mye jeg mestrer, men når jeg ikke mestrer noe, at jeg ikke klarer å gjennomføre noe eller at det blir feil, er det mer en læringsprosess for meg. Jeg vet at med trening vil jeg klare det, om det ikke er «umulig», selvfølgelig. Ingenting er umulig, men noen ting gir meg åpenlyst et svar på at dette må du bruke ekstremt lang tid på for å klare. Faller litt inn på det å få storlaks her, egentlig. Det vil være en type mestring, ja, men fortsatt vil det ikke være det, heller en bragd i livet. Noe jeg kan ta med meg i år som kommer og mimres tilbake og føle meg lykkelig og føle at jeg har oppnådd noe som jeg virkelig kan være stolt av. 

Jeg har nevnt det noen ganger, at den dagen jeg får storlaks vil være en av de største for meg. Tør jeg tippe på at det vil bli større enn min bryllupsdag? Ja, det vil jeg. Misforstå meg rett her. Det er ikke storlaks som betyr alt i verden, men når jeg driver på med en sport jeg absolutt elsker og beundrer, er det en ubeskrivelig følelse når man oppnår det største som kan skje innenfor denne sportsgrenen. I mine håndballdager, ble vi seriemestere et år. Det føltes helt utrolig. Jeg var midt-back og var en stor spiller med tanke på at jeg var ballfører og bidro til at andre kunne score mål og at vi var et sammensveiset lag som spilte sammen med hverandre, ikke bare en og en. Det å kunne føre mitt lag, sammen med de andre, frem til første plass i serien føltes godt og jeg var lykkelig. Vi taper og vinner sammen, og når vi oppnår det største innenfor sporten er det stort. Jeg ser på dette som en bragd i livet mitt, ikke bare å bli seriemestere, men å spille sammen med noen herlige jenter og oppleve og senere i livet dele gode og dårlige minner med de.

Jeg ser frem til sesongen starter. Jeg tror at dette året vil bli et av de beste. I Salangen, i Målselv og ikke minst ser jeg utrolig mye frem til TDF-tur, som jeg har gitt klar beskjed til mine foreldre om at jeg skal på og ingenting får komme i veien. Jobb får være jobb, sommerferie får være sommerferie, jeg skal på tidenes villeste og beste guttetur med noen herlige gladlakser!

Gleder meg som et barn på julaften.

Remember,

Life is good!